Valdemar "Den Store" KNUDSEN

{geni:about_me} *

://danmarkshistorien.dk/vis/materiale/blypladen-fra-valdemar-den-stores-grav-1183-og-senere/

**

==Valdemar the Great, King of Denmark==

==Product MedLands, Denmark Kings==

VALDEMAR Knudsen, son of KNUT "Lavard" Duke of South Jutland/Sønderjylland [Schleswig] and King of the Obotriten & his wife Ingeborg Mstislavna of Kiev (14 Jan 1131-Vordingborg 12 May 1182, bur Ringsted). Snorre names (in order)"the Danish king Valdemar…and daughters Margaret, Christina and Catherine" as the children of "Canute Lavard" & his wife. Fagrskinna names (in order) “Valdimarr konungr ok Kristin ok Katerin or Margareta” as children of “Knútr lávardr, bródir Eiriks eimuna” and his wife. He attended the diet of Merseburg, called in 1152 by Friedrich I "Barbarossa" King of Germany to resolve the disputed succession in Denmark, and was awarded a Danish province, probably Schleswig. He joined Knud Magnusson against King Svend, together with Eskil Archbsihop of Lunc, and expelled the king from Denmark in 1154. Svend invaded Denmark with a Wendish fleet and murdered King Knud at a meeting of the three rival claimants at Roskilde. Valdemar Knudsson defeated Svend at Gradeheide, near Viborg, his opponent being killed fleeing from the battle[593], when he succeeded as VALDEMAR I "den Store/the Great" King of Denmark, finally resolving the disputed succession. The Chronicon Roskildense records that "Valdemarus filius sancti Kanuti ducis et martyris, filii Herici regis Boni" succeeded after "Kanutus et Constantinus cognatus eius" were killed. In 1159, heconcluded a treaty of friendship with Heinrich "dem Löwen" Duke of Saxony, with whom he campaigned against the Obotrites in 1160. He attacked the island of Rügen in 1168, conquered the fortified shrine of Arkona, destroyed the statue of the heathen god Svantevit, and added the whole island to the diocese of Absalon Bishop of Roskilde who accompanied the expedition. His relations with Duke Heinrich cooled after King Valdemar refused to surrender half theRügen hostages and share the tribute paid, although they made peace 24 Jun 1171 on a bridge over the River Eider when Rügen accepted Saxon suzerainty, the alliance being sealed by the betrothal of their children. The Icelandic Annals record the death 12 May 1182 at "Ringstadis" of "Valdemarus Canuti filius rex Danorum".

m (Viborg 1157) as her first husband, '''SOFIA, daughter of VOLODAR --- & his wife Ryksa [Swantosława] of Poland ([1141]-5 May 1198, bur Ringsted).''' A genealogy written in [1193] by Vilhelm Abbot of Æbelholt records that “Valdemarus” married “Sophia...filia...Waledar Ruthenorum regis” and that “Sophie mater filia fuit Bolezlaui ducis Polonie”, adding that “fratres...Sophie regine, matris Ingeburgis, in Russia usque hodi regni gubernacula...amministrant”[599]. Fagrskinna records that “Valdimarr Danakonungr” married “Suffiu dóttur Valads konungs á Pulinalandi ok Rikizu dróttningar”[600]. Saxo Grammaticus records that “arbitri quoque Kanuti [=Knud III King of Denmark], prius sodalem regi...rati” advised Valdemar to marry “uterinam Kanuti sororem Sophiam”, that Valdemar objected, considering that she was “patre Ruteno procreata” and because she was “nullorum in Dania bonorum heres”, but eventually agreed because King Knud promised “tocius patrimonii sui parte tercia” and because “matrone cuidam Botilde” [King Valdemar’s possible sister?] agreed to educate her until she reached marriageable age (“adusque maturam thoro etatem educandam committit”)[601]. Helmold’s Chronica Slavorum records that “Kanutus”, opposing “Suein” [Svend III King of Denmark], promised “sorore sua in coniugio” to “Waldemarum...patruelis et adiutor Suein” [to guarantee his alliance][602]. Svend Aggesen’s Brevis Historia Regum Dacie records that “Valdemarus” married “reginam Canuti regis Roschildensis germanam Sophiam”[603]. Knytlíngasaga records that “Valdimar” married ”dóttir Valadars konúngs af Polína landi”[604]. The Chronicle of Alberic de Trois-Fontaines names "Sophiam de Russia" as wife of "Waldemarum II"[605]. She married secondly ([1184], divorced 1187) as his second wife, Ludwig III "der Milde" Landgraf of Thuringia. Her second marriage is confirmed by Arnold's Chronica Slavorum which states that "Lothewigus lantgravius de Thuringia, filius sororis imperatoris" repudiated his first wife on the grounds of consanguinity to marry "matrem Kanuti regis Danorum"[606]. The primary source which confirms her divorce from her second husband has not been identified. "Kanutum regem" donated property to Ringsted with "fratrem regis, ducem Waldemarum, dnam Sophiam matrem regis", by charter dated 1197[607]. The necrology of Lüneburg records the death "6 May" of "Sophia regine Dacie"[608]. The Icelandic Annals record the death in 1199 of "Sophia Danorum Regina"[609]. The burial records of Ringsted record "sanctus Kanutus dux Dacie…filius suus Waldemarus primus, ampliator huius ecclesia" and the burial next to him of "regina Sophia uxor sua filia Swerchonis regis Suetie" who died "III Id Mai" in 1198[610].

Mistress (1): TOVE, daughter of ---. The primary source which confirms her relationship with King Valdemar has not yet been identified.

==King Valdemar I & his wife Sofia had eight children:==

• 1.     '''SOPHIE''' ([1159]-1208).  Her origin is confirmed by the Chronica Godefridi Coloniensis which names "Albertus comes de Urlemunde, filius sororis…regis [Dacie]"[611].  The primary source which confirms her name hasnot yet been identified.  She became a nun after her husband died.  m (Lübeck 1181) SIEGFRIED [III] Graf von Orlamünde, son of HERMANN [I] Graf von Orlamünde [Askanier] & his wife Ermgard --- (-1206).
     

• 2.     '''KNUD Valdemarsen''' ([1162]-2 Nov 1202, bur Ringsted).  Fagrskinna names “Knútr konungr ok Valdimarr konungr ok Rikiza dróttning” as children of King Valdemar I and his wife[612].  “Waldemarus…Rex Danorum” confirmed a donation to “Esrom” by charter dated 25 Feb 1174, witnessed by “Kanutus filius meus…”[613].  He succeeded his father in 1182 as KNUD IV King of Denmark.  He continued his father's campaigns along the southern Baltic coast, subjugating Mecklenburg in 1184 and Pomerania in 1185, after which he adopted the title "King of the Danes and the Slavs"[614].  "Canuti regis, Waldemari filii" confirmed the possessions of "ecclesiæ Lundensi", by charter dated 12 May 1186[615].  He refused to do homage to Emperor Friedrich I "Barbarossa" and withheld part of the dowry promised to his sister, who was betrothed to the emperor's son.  Jordan says that the emperor repudiated the betrothal and sent the princess back to Denmark.  It is not known which of King Knud's sisters this was[616].  “Kanutis…Danorum Slavvorumque Rex” emancipated monks of “Esrom” by charter dated 22 Oct 1194, which names “Waldemarus pater noster et Kanutus avunculus noster Danorum Reges”, and is witnessed by “Christoforus frater Kanuti regis, Waldemarus Dux”[617].  "Kanutum regem" donated property to Ringsted with "fratrem regis, ducem Waldemarum, dnam Sophiam matrem regis",by charter dated 1197[618].  The Saga of King Sverre records the death of "Knut King of the Danes" in the same year as Sverre King of Norway[619].  The Icelandic Annals record the death in 1202 of "Canutus, Valdemari filius, rex Danorum" and the succession of "Valdemarus frater eius"[620].  The burial records of Ringsted record the burial of "Kanutus filius Waldemari primi rex Danorum ac Sclavorum Pomeraneorum ac totius Holtzatie, sed et dux Estonie" who died "III Id Nov" in 1210[621].  Betrothed ([1167/68]) to RICHENZA von Sachsen, daughter of HEINRICH "dem Löwen" Duke of Saxony [Welfen] & his first wife Klementia von Zähringen (-before 1 Feb 1168).  Her betrothal is referred to by Jordan[622], but the primary source on which this is based has not yet been identified.  m (betrothed 24 Jun 1171, Lund Feb 1177) as her second husband, GERTRUD von Sachsen, widow of FRIEDRICH [IV] [von Staufen] Duke of Swabia,daughter of HEINRICH "dem Löwen" Duke of Saxony [Welfen] & his first wife Klementia von Zähringen ([1154]-1 Jun 1197, bur Wå Gårds Harde).  Helmold records the marriage of "Heinricus dux Bawarie et Saxonie…[et] domna Clementia…filiam" and "filio Conradi regis"[623].  Helmold records the marriage of "[Heinricus dux Bawarie et Saxonie] filiam suam, viduam Fretherici…principis de Rodenburg" and "rex Danorum…filio suo…designatus…rex" as part of the peace process between Saxony and Denmark[624].  The Annales Stadenses refers to the betrothal of "Heinricus dux filiam suam" and "Daciæ regi" in 1171[625].  This marriage was arranged to seal the renewed peace agreed between her father and King Valdemar I in 1171[626].  The primary source which confirms her name has not yet been identified.
     

''' Knud & his wife had [one possible child]:'''

a) [627][INGERD [Ingeborg] (-before 1236). "M[yroszlava] et Hyn[gardis]…ductrices Slavie…cum filiis nostris et ducibus Barnym et Wartizlao" donated property to Kloster Mogilno in Colberg by charter dated to [1223/24][628]. Her Danish royal origin is indicated by the charter dated 1225 under which her son "Wartislaus…dux Pomeranorum et Diminensium" donated property to Kloster Dargun, sealed by "ducis Worzlai e sanguine regis Danor"[629]. From a chronological point of view, it seems likely that Ingerd was the daughter of King Knud IV: the children of Knud´s brother King Valdemar II were born too late for one of them to have been the mother of Wartislaw Duke of Pomerania, and King Knud´s father, King Valdemar I, is already recorded with a daughter named Ingebjörg. Another possibility is that she was descended from the Danish royal family in the female line. The date of her marriage is estimated assuming that the date of birth of her son Wartislaw is correctly estimated as shown in the document POMERANIA. "M[yroszlava] et Hyn[gardis]…ductrices Slavie…cum filiis nostris et ducibus Barnym et Wartizlao" donated property to Kloster Mogilno in Colberg by charter dated to [1223/24][630]. "Anastasia…ducissa Pomeranorum" donated property to Kloster Belbog, with the consent of "dominarum relicte…filii mei Bugzlai et alterius filii Kazemari relicte"by charter dated 7 Jul 1224 witnessed by "…Barnota filius domini Jaromiri de Ruia…"[631]. "Dominus Barnym…dux Slauorum…et…fratre meo germano domino dice Wartislao" renewed the donations to Kloster Mogilno made by "mater nostra domina Myroslaua…post mortem domini mei Boguslai…[et] mee matertere…Hyngardis domina terre Slauie relicta ducis Kazimari" by charter dated 1236[632]. m (before [1208/10]) KASIMIR II Duke of Pomerania, son of BOGISLAW I Duke of Pomerania & his second wife Anastasia of Poland ([1180]-before 20 Jun 1219).]

• 3.     '''MARGRETE'''.  Nun at St Maria's Convent, Roskilde [1188].
     

• 4.     ''''MARIA'''.  Nun at St Maria's Convent, Roskilde [1188].
     

• 5.     '''VALDEMAR''' ([28 Jun] 1170-Vordingborg 28 Mar 1241, bur Ringsted Church).  "Kanutum regem" donated property to Ringsted with "fratrem regis, ducem Waldemarum, dnam Sophiam matrem regis", by charter dated 1197[633].He succeeded his brother in 1202 as VALDEMAR II "Sejr/the Conqueror" King of Denmark.
     

• 6.     '''INGEBJÖRG''' (1174-Priory of Saint-Jean-en-l’Ile, near Corbeil, Essonne 29 Jul 1236, bur Saint Jean-en-l'Ile).  The Chronicle of Ralph of Coggeshall records the marriage of King Philippe in 1193 and "sororem regisDaciæ…Ingelburgh" and his repudiation of her after the wedding[634].  The Balduini Ninovensis Chronicon records the marriage of "Philippus [rex]" and "filiam…regis Dano", recording that he repudiated her after 8 days and imprisoned her[635].  She was known as ISAMBOUR in France.  She was consecrated Queen of France 15 Aug 1193, but during the ceremony King Philippe "by the devil's suggestion, began to be horrified, to tremble and turn pale at the sight ofher"[636].  The chronicler William of Newburgh reported that the king's aversion to Isambour was reported to be due to the fetid smell of her breath or to some hidden deformity[637].  King Philippe disavowed her, imprisoned her atCysoing and procured an annulment from prelates at the synod of Compiègne, although this was not recognised by the Pope[638].  A charter dated 1193 records that Etienne Bishop of Tournai requested Guillaume Archbishop of Reims toprotect "Reginam" who had sought protection in Cysoing abbey[639].  Protracted correspondence with successive Popes ensued, the dispute being complicated by the king's bigamous third marriage.  King Philippe's refusal to restoreIsambour eventually resulted in Pope Innocent III's interdict on France 13 Jan 1200.  The king restored Isambour as queen from Apr 1213, although it is likely that the couple did not live together, Isambour living on her dower lands near Orléans[640].  The Chronicle of Alberic de Trois-Fontaines records the death in 1237 of "senior regina Francie…Guineburgis sive Indeburgis de Dacia" specifying that she was "domna Aurelianensis"[641].  The necrology of theEglise Cathédrale de Paris records the death "IV Kal Aug" of "regina Ysenburgis…uxor regis Francorum Philippi"[642].  m (Notre-Dame d’Amiens, Somme 14 Aug 1193, repudiated later that year, annulled 5 Nov 1193, annulment declaredillegal 13 Mar 1195, remarried 1200) as his second wife, PHILIPPE II “Auguste” King of France, son of LOUIS VII King of France & his third wife Alix de Champagne (Château de Gonesse, Val d’Oise 21 Aug 1165-Mantes, Yvelines 14 Jul1223, bur église de l'Abbaye royale de Saint-Denis).
     

• 7.     '''HELENA''' (-Lüneburg [22 Nov] 1223, bur Lüneburg Michaeliskirche).  The Annales Stadenses records the betrothal in Hamburg in 1202 of "sororem ducis [Danorum] Helenam" and "fratri suo [=regis Otto] Willehelmo"[643].  “Willelmus de Luneburch...coniuge nostra Helena et filio nostro Ottone” granted freedoms to the town of Löwenstadt by charter dated 28 Aug 1209[644].  Iso Bishop of Verden confirmed that “domina de Luneborch...conmater nostra”had granted property, including “advocacia Walefrode” granted to “nepoti nostro filio comitis Bernardi de Wilpa”, to “filio eius domino de Luneborch”, then in prison, by charter dated 10 May 1228[645].  m (Hamburg Summer 1202) WILHELM "der Dicke" Herzog von Lüneburg, son of HEINRICH "der Löwe" Duke of Saxony and Bavaria & his second wife Matilda of England (Winchester [Jul] 1184-12 Dec 1213, bur Lüneburg St Michaelis).
     

• 8.     '''RIKISSA '''(-8 May 1220, bur Ringsted Church).  Fagrskinna names “Knútr konungr ok Valdimarr konungr ok Rikiza dróttning” as children of King Valdemar I and his wife, adding that “Rikizu dróttning” married “Eirikrkonungr i SviÞjód Knútssunr”[646].  The Icelandic Annals record the marriage in 1210 of "Ericus Canuti filius rex Suecorum" and "Richizzam filiam Valdemari, sororem Valdemari senioris Danorum regis"[647].  The Annales Ryenses record the death in 1221 of "Rikæcæ regina"[648].  The burial records of Ringsted record the burial of "Kanutus filius Waldemari primi rex Danorum ac Sclavorum Pomeraneorum ac totius Holtzatie, sed et dux Estonie" and "soror sua Rikizæ regina uxor Erici regis Suetie" who died "VIII Id Mai" in 1210[649].  m (1210) ERIK Knutson King of Sweden, son of KNUT Eriksson King of Sweden & his wife Cecilia Johansdottir of Sweden (-Visingsö 10 Apr 1216).
     

'''King Valdemar I had one illegitimate son by Mistress (1):'''

• 9.    '''  CHRISTOFFER Valdemarsen''' [1150]-11 Apr 1166, or 15 Jun 1173, or after 22 Oct 1194, bur Ringsted).  Duke of Sønderjylland.  “Kanutis…Danorum Slavvorumque Rex” emancipated monks of “Esrom” by charter dated 22 Oct1194, which names “Waldemarus pater noster et Kanutus avunculus noster Danorum Reges”, and is witnessed by “Christoforus frater Kanuti regis, Waldemarus Dux”[650].  The burial records of Ringsted record the burial at Ringsted of "sanctus Kanutus dux Dacie…filius suus Waldemarus primus, ampliator huius ecclesia" and the burial next to him of "regina Sophia uxor sua filia Swerchonis regis Suetie" and of "filius ipsorum Cristoferus dux Jutie" who died "III IdApr" in in 1166[651].  This last source indicates that Christoffer was his father´s legitimate son.
     

'''Source'''. Project MedLand, Denmark Kings - http://fmg.ac/Projects/MedLands/DENMARK.htm#ValdemarIdied1182A

——————

Horne kirke på Fyn blev bygget som privat kapel for Valdemar den store. Det er en rundkirke efter samme grundplan som på Bornholm.

'''Valdemar den Store''' - dansk medkonge fra 1154 og enekonge fra 1157-1182. [http://da.wikipedia.org/wiki/Valdemar_den_Store Wikipedia DA]

• http://sv.wikipedia.org/wiki/Lista_%C3%B6ver_Danmarks_regenter

Valdemar, som blev født blot 8 dage efter at faderen, Knud Lavard, var blevet myrdet, voksede op hos Asser Rig sammen med dennes sønner Absalon og Esbern Snare. Under stridighederne om retten til tronen mellem Svend 3. Grathe og Knud 5., sluttede han sig til Svend, som i 1147 gjorde ham til hertug af Slesvig. I 1154 skiftede Valdemar over på Knuds side og forlovede sig med hans halvsøster Sofie. Han blev konge i Jylland 1157 ved rigets deling mellem Svend,Knud og Valdemar og enekonge samme år, efter at Knud blev dræbt under det såkaldte "blodgilde i Roskilde". Det lykkedes Valdemar at undslippe, og efter at have samlet en hær slog han Svend på Grathe Hede og var nu enekonge.

Valdemar opbyggede en stærk kongemagt og rettede flere slag mod venderne, støttet af vennen Absalon, som han i 1158 udnævnte til biskop i Roskilde. I 1159 samlede Valdemar en sjællandsk ledingsflåde og gennemførte et togt mod venderne. I de følgende år gennemførtes en række togter, der kulminerede med indtagelsen af Rügen i 1169. I den forbindelse omstyrtedes de kendte gudebilleder. Valdemar gik i gang med at sikre rigets grænse mod syd dels ved at opføreValdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved at bygge fæstningsanlæg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon byggede som bekendt en fæstning på en lille ø ud for handelspladsen Havn (senere København) ved Øresund.

Den europæiske magtkamp mellem paven og kejseren nåede Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spidsen støttede kongen, og ærkebiskop Eskil måtte drage i landflygtighed i Frankrig. Kronen og kirken forsonedes dog, og detmarkeredes med, at Valdemars fader, Knud Lavard, blev helgenkåret af pave Alexander III og gravsat i Skt Bendts Kirke i Ringsted. Samtidig fik Valdemar sin 7-årige søn, Knud 6. kronet og salvet som medkonge for at sikre arvefølgen. I 1177 trak Eskil sig tilbage, og Absalon udnævntes til ærkebiskop i Lund. Absalon indsatte flere venner på ledende poster, og i 1180 udbrød der åbent oprør, og Absalon måtte flygte. Valdemar og Absalon vendte tilbage i 1181 med en hær og nedkæmpede oprøret.

Under Valdemars regeringstid skete der store forandringer i det danske samfund. Ledingspligten blev afløst af en ledingsskat, og frem for at skulle huse kongen, når han rejste rundt i landet, skulle bønderne nu betale en skat tilkongens ombudsmænd (hele apparatet med ombudsmænd blev udbygget og væsentlig forbedret under Valdemar 1. den Store). Kongen fik også flere indtægter i form af kongens overtagelse af ingenmandsland - hvad ingen ejer, ejer kongen. Valdemar tjente også godt på afgifter på sildemarkedet i Skåne.

Valdemar døde den 12. maj 1182 på Vordingborg Slot. Hans lig blev af bønder båret til Skt. Bendts Kirke, hvor han blev begravet. Han har med rette fortjent tilnavnet "den Store", og der skete store fremskridt for landet i hans regeringstid. Sammen med sin hustru Sofie fik han sønnerne Knud (6.) og Valdemar 2. Sejr foruden seks døtre.

==Sources==

*[http://www.kingsofdenmark.dk/king19.htm Kings of Denmark]

*'''Wikipedia:''' [http://da.wikipedia.org/wiki/Valdemar_den_Store Dansk ] [http://en.wikipedia.org/wiki/Valdemar_I_of_Denmark English]

*[http://danmarkshistorien.dk/leksikon-og-kilder/vis/materiale/valdemar-den-store-1131-1182/ Danmarkshistorien In danish]

*'''King of Denmark''' Reign 1157–1182

'''Predecessor''' [http://www.geni.com/people/index/6000000000685859704 Sweyn III] '''Successor''' [http://www.geni.com/people/index/294434855870002563 Canute VI]

Notes : Valdemar 'the Great' was allied to Emperor Friedrich Barbarossa of Germany. He defeated the heathen Wends in Estonia and on the island of Ruegen (the destruction of the city-fortress of Arkona and the four-faced god Svantevit in 1169) and gained for Denmark her first Baltic possessions. His foster brother, Bishop Absalon, was also a field marshal during the campaigns against the Wends. Around his castle at the small fishing village of Havn, the future city of Copenhagen (Koebenhavn, i.e. Merchants' Harbor) grew. During Absalon's time, the chief clerk at his office in Lund (Sweden), Saxo called 'Grammaticus' wrote 'Gesta Danorum' (the deeds of the Danes) tracing the royal house of Denmark back to the semi-mythical King Dan and some say to the Tribes of Israel.

Valdemar I of Denmark (1131-1182), also known as Valdemar the Great, was King of Denmark from 1157 until 1182.

He was the son of Canute Lavard, a chivalrous and popular Danish prince, who was the eldest son of Eric I of Denmark. His father was murdered days before his birth; his mother, Ingeborg, daughter of Mstislav I of Kiev, named him after her grandfather, Vladimir Monomakh of Kiev. As an heir to the throne, and with his rivals quickly gaining power, he was raised in the court of Asser Rig of Fjenneslev, together with Asser's son, Absalon, who would become histrusted friend and minister. When Valdemar was sixteen years old, King Erik III abdicated and a civil war erupted. The pretenders to the throne were: Sweyn III Grathe, son of Eric II Emune; Canute (Knud V Magnussen), son of PrinceMagnus who was the son of King Niels; and Valdemar himself (he was holding Jutland, at least southern Jutland, as his possession). The civil war lasted the better part of ten years. In 1157 King Sweyn hosted a great banquet for Canute, Absalon and Valdemar during which he planned to dispose of all his rivals. King Canute was killed, but Absalon and Valdemar escaped. Valdemar returned to Jutland. Sweyn quickly launched an invasion, only to be defeated by Valdemar at Grathe Hede. He was killed during flight, supposedly by a group of peasants who stumbled upon him as he was fleeing from the battlefield. Valdemar, having outlived all his rival pretenders, became the sole King of Denmark. In 1158 Absalon was elected Bishop of Roskilde, and Valdemar made him his chief friend and advisor. He reorganized and rebuilt war-torn Denmark. At Absalon's instigation he declared war upon the Wends who inhabited Pomerania and the island of Rügen in the Baltic Sea. In 1168 the Wendish capital, Arkona, was taken, and the Wends became Christians and subject to Danish suzerainty. Danish influence reached into Pomerania. Valdemar's reign saw the rise ofDenmark, which reached its zenith under his second son Valdemar. Valdemar I died in 1182 and was succeeded by his eldest son Canute VI. Valdemar married Sofia of Minsk (c 1141-1198), half-sister of Canute V of Denmark and daughterof Dowager Queen Rikissa of Sweden from her marriage with Volodar of Minsk (Vladimir or Volodar Glebovich of the Rurikids, died 1167), ruling Prince of Principality of Minsk, and they had the following children: • King Canute VIof Denmark (1163-1202) • King Valdemar II of Denmark (1170-1241) • Sophie, (1159 –1208), married Siegfried III, Count of Orlamünde • Margareta and Maria, a nuns at Roskilde • Rixa/Richeza (died 1220), married King Eric X of Sweden• Helen (died 1233), married William of Lüneburg • Ingeborg (1175-1236), married King Philip II of France His widow Sofia married then Louis III, Landgrave of Thuringia.

Storhertug av Sønderjylland, Konge av Danmark

1154-82 talet. De fick 8 barn

har fundet en mere. så de er 9 børn. kilde . se link . http://niels.dybdahl.dk/aner/gorm/GGtextGC.htm#I1924 . Margrete Valdemarsdatter. Maria Valdemarsdatter . Estrid Valdemarsdatter . Sofie Valdemarsdatter . Knud Valdemarsen. Valdemar Sejr . Ingeborg Valdemarsdatter . Helene Valdemarsdatter . Regitse Valdemarsdatter .

KING OF DENMARK (1157–82).

Waldemar I (Waldemar the Great)wälˈdəmär, 1131–82, In 1147, Waldemar, Sweyn III, and Canute (son of Magnus the Strong and grandson of King Niels) each claimed the Danish throne. After a war Waldemar received Jutland as his share of Danish territory. When Canute was assassinated (probably on Sweyn's orders), Waldemar conducted a campaign against King Sweyn, whom he defeated (1157) in a great battle near Viborg. Although now supreme in Denmark, Waldemar found his country overrun by the Wends. With Henry the Lion of Saxony and Albert the Bear of Brandenburg he subjugated the Wends and forced them to accept Christianity. He became the vassal of Holy Roman Emperor Frederick I in order to gain German support, but was later powerful enough to free himself from that control. Waldemar codified the laws and gained Norwegian territory. The marriages of his daughters to the sons of Frederick I, Eric X of Sweden, and Philip II of France increased his prestige. Archbishop Absalon was his adviser in ecclesiastical, political, and military affairs. Waldemar was succeeded by his son, Canute VI (reigned 1182–1202).

==Links==

• http://www.friesian.com/perifran.htm#scandinavia

• http://www.genealogics.org/getperson.php?personID=I00029923&tree=LEO

• http://www.altomhistorie.dk/artikler/knud-lavard/

Konge over Jylland og Fyn fra 1154. Enekonge 1157 - 1182.Som konge fik han indsat vennen Absalon som biskop i 1158. Denne fik sat skik på hær og flåde, og anførte flere togter mod venderne sammen med kongen. Arkona på Rügen blev indtaget 1169. Kongen hyldede i 1161 den tyske kejser som sin lens

herre, men udbyggede samtidig Dannevirke med Valdemarsmuren. 1165 - 70 forsøgte kongen at genvinde Norge. Absalon grundlægger byen Havn (København) i 1167.

Det lille rigsvåben, med de 3 blå løver og de 9 røde hjerter, anvendes for første gang..

Dansk konge 1157-82. D°d af "febril Bronchitis" (Skyum-Nielsen: Kvindeog slave, 1 9 7 1 , s . 2 1 2 ) .

<br />

Valdemar den Store, s°n af Knud Lavard og Ingeborg, dansk medkonge fra 1154 og enekonge fra 1157-1182. Valdemar, som blev f°dt blot 8 dage efter at faderen, Knud Lavard, var blevet myrdet, voksede op hos Asser Rig sammen med dennes s°nner Absalon og Esbern Snare. Under stridighederne om retten til tronen mellem Svend 3. Grathe og Knud 5., sluttede han sig til Svend, som i 1147 gjorde ham til hertug af Slesvig. I 1154 skiftede Valdemar over pσ Knuds side ogforlovede sig med hans halvs°ster Sofie. Han blev konge i Jylland 1157 ved rigets deling mellem Svend, Knud og Valdemar og enekonge samme σr, efter at Knud blev drµbt under det sσkaldte "blodgilde i Roskilde". Det lykkedes Valdemar at undslippe, og efter at have samlet en hµr slog han Svend pσ Grathe Hede og var nu enekonge.

<br />

Valdemar opbyggede en stµrk kongemagt og rettede flere slag mod venderne, st°ttet af vennen Absalon, som han i 1158 udnµvnte til biskop i Roskilde. I 1159 samlede Valdemar en sjµllandsk ledingsflσde og gennemf°rte et togt mod venderne. I de f°lgende σr gennemf°rtes en rµkke togter, der kulminerede med indtagelsen af Rⁿgen i 1169. I den forbindelse omstyrtedes de kendte gudebilleder. Valdemar gik i gang med at sikre rigets grµnse mod syd dels ved at opf°reValdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved at bygge fµstningsanlµg flere steder i landet, bl.a. ved Kors°r og Nyborg. Absalon byggede som bekendt en fµstning pσ en lille ° ud for handelspladsen Havn ved ╪resund. Den europµiske magtkamp mellem paven og kejseren nσede Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spidsen st°ttede kongen, og µrkebiskop Eskil mσtte drage i landflygtighed i Frankrig. Kronen og kirken forsonedes dog, og det markeredes med, at Valdemars fader, Knud Lavard, blev helgenkσret af pave Alexander III og gravsat i Skt Bendts Kirke i Ringsted. Samtidig fik Valdemar sin 7-σrige s°n, Knud (VI) kronet og salvet som medkonge for at sikre arvef°lgen. I1177 trak Eskil sig tilbage, og Absalon udnµvntes til µrkebiskop i Lund. Absalon indsatte flere venner pσ ledende poster, og i 1180 udbr°d der σbent opr°r, og Absalon mσtte flygte. Valdemar og Absalon vendte tilbage i 1181 med enhµr og nedkµmpede opr°ret.

<br />

Under Valdemars regeringstid skete der store forandringer i det danske samfund. Ledingspligten blev afl°st af en ledingsskat, og frem for at skulle huse kongen, nσr han rejste rundt i landet, skulle b°nderne nu betale en skat tilkongens ombudsmµnd (hele apparatet med ombudsmµnd blev udbygget og vµsentlig forbedret under Valdemar 1. den Store). Kongen fik ogsσ flere indtµgter i form af kongens overtagelse af ingenmandsland - hvad ingen ejer, ejer kongen. Valdemar tjente ogsσ godt pσ afgifter pσ sildemarkedet i Skσne.

<br />

Valdemar d°de den 12. maj i 1182. Hans lig blev af b°nder bσret til Ringsted Kirke, hvor han blev begravet. Han har med rette fortjent tilnavnet "den Store", og der skete store fremskridt for landet i hans regeringstid. Sammen medsin hustru Sofie fik han s°nnerne Knud (6.) og Valdemar 2. Sejr foruden seks d°tre.Wikipedia, den frie encyklopµdi - <a href="http://da.wikipedia.org/wiki/Forside" target="_blank">Wikipedia</a>;quality_of-data

King of Denmark 1157-1182.

107468456. Kong Valdemar I den store KNUTSON av Danmark(8875) was born on 14 Jan 1131 in Slesvik.(8876) He was a Hertug between 1150 and 1157 in Slevig. (8877) He was a Konge in 1182 in Danmark. (8878) He died on 12 May 1182 in Roskilde. (8879) Han ble begravet i Ringsted kirke Ved år 1150 trådte han som voksen yngling i sin fetter Kong Svends tjeneste og fikk av ham overdradd sin fars stilling som jarl (Hertug) i Sønderjulland. I 1154 lot han sig sammenmed Henrik Skaatelaars sønn Knud utrope itl Konge på Viborg Ting. Efter mange vanskeligheter og stridigheter blev han ved kong Svends fall i 1157 enekonge i Danmark.

http://www.nermo.org/slekt/d0015/g0000083.html#I2423

RESIDENCE: 1157, (i Russland)

OCCUPATION: Konge av Danmark 1157-82

BIRTH: 14 Jan 1131

DEATH: 12 May 1182, Præstø, Danmark

• OCCUPATION: Konge av Danmark 1202-41

• BIRTH: 21 Jun 1170, Danmark

• DEATH: 28 Mar 1241, Vordingborg

• BURIAL: Ringsted

Valdemar I (or Valdemar the Great) became King of Denmark i

SOURCE NOTES:

http://home.sol.no/~nermo/slekt/d0007/g0000021.html#I2013

LUH v. 6, p. 1336

Antog kunga titel 1154, men kung i hela Danmark 1157.

He ruled from 1147 to 1182.

RESEARCH NOTES:

King of Denmark 1157-1182, succeeded by son Canute the Pius, then by second

son, Vlademar (Waldemar) II

Valdemar den store (1131-1182) var dansk medkonge 1147-1157 og dansk enekonge 1157-1182.

Han var sønn av Knud Lavard og Ingeborg. Valdemar, som ble født bare 8 dager etter at hans far ble myrdet, vokste opp hos den sjællandske høvdingen Asser Rig Hvite sammen med dennes sønner Absalon og Esbern Snare. Under stridighetene om retten til tronen mellem Svein Grathe og Knut, sluttet han seg til Svein, som i 1147 gjorde ham til hertug av Slesvig. I 1154 skiftet Valdemar over på Knuts side og forlovet seg med hans halvsøster Sofie. Han ble konge i Jylland i 1157, da riket ble delt mellom Svein, Knut og Valdemar og enekonge samme år, etter at Knut ble drept under det såkaldte blodgildet i Roskilde. Det lyktes Valdemar å unnslippe, og etter å ha samlet en hær slo han Sveini Grathe Hede, og ble enekonge over hele Danmark.

Valdemar bygde opp en sterk kongemagt og rettet flere slag mot venderne (slavisk folk), støttet av vennen Absalon, som han i 1158 udnevnte til biskop i Roskilde. I 1159 samlet Valdemar en sjællandsk flåte og gjennomførte et toktmot venderne. I de følgende år gjennomførte han en rekke tokt, noe som kulminerte med at han inntok Rügen i 1169. I den forbindelse knuste de kjente gudebilder. Valdemar gikk i gang med å sikre rikets grense mot syd, dels ved å bygge Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved å bygge festningsanlegg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon bygde som bekjent en festning på en liten øy utenfor handelsplassen Havn ved Øresund. Den europeiske maktkampen mellom paven og keiseren nådde Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spissen støttet kongen, og erkebiskop Eskil måtte dra i landflyktighet i Frankrike. Kronen og kirken kom til forsoning, og det ble markert ved at Valdemars far, Knud Lavard, ble opphøyd til helgen av pave Alexander III og gravlagt i Skt Bendts Kirke i Ringsted. Samtidig ble Valdemars 7-årige søn, Knut VI kronet og salvet som medkonge for å sikre arvefølgen. Dermed kan man si at det var Valdemar den store som innførte arvekongedømme i Danmark.

I 1177 trakk Eskil seg tilbake, og Absalon ble utnevnt til erkebiskop i Lund. Absalon innsatte flere venner på ledende poster, og i 1180 brøt det ut et åpent opprør, og Absalon måtte flykte. Valdemar og Absalon vendte tilbake i1181 med en hær og nedkjempet opprøret.

Under Valdemars regjeringstid skjedde det store forandringer i det danske samfunnet. Leidangplikten ble avløst av en leidangskatt, og for at de skulle kunne huse kongen når han reiste rundt i landet, skulle bønderne nå betale enskatt til kongens ombudsmenn (hele apparatet med ombudsmenn ble utbygget og vesentlig forbedret under Valdemar den store). Kongen fikk også flere inntekter i form av kongens overtagelse av ingenmandsland; det ingen eier, eier kongen. Valdemar tjente også godt på avgifter på det såkalte ?Skånemarkedet? (sildemarkedet) i Skåne.

Valdemar døde 12. mai 1182. Hans lik ble av bønder båret til Ringsted Kirke, hvor han ble begravd. Han har med rette fortjent tilnavnet ?den store?, og det skjedde store fremskritt for landet i hans regeringstid. Sammen med sin kone Sofie fikk han sønnene Knut og Valdemar Sejr, samt seks døtre.

åØåValdemar den Store, 1131-1182, dansk konge.Konge af Danmark fra 1157. Valdemar voksede op hos den sjællandske stormand Asser Rig sammen med hans sønner Esbern Snare og Absalon. Asser Rig var selv vokset op sammen med Valdemarsfar Knud Lavard. Valdemar er således tæt knyttet til Hvi

deslægten og de sjællandske storfamilier og mødte i sin kongetid betydelig modstand fra jyske stormænd. Efter at Valdemar i 1157 var blevet enekonge over hele Danmark blev bekæmpelsen af venderne en hovedopgave for ham. Krigen modvenderne sluttede med erobringen af Rügen 1169, men hermed var også et andet formål opnået, nemlig samling af rig

et omkring kongemagten.

Valdemar stod svagt i forhold til det tyske rige og han måtte i 1162 aflægge lensed over for kejser Frederik Barbarossa og underlægge sig hans politik over for pavedømmet.Valdemar blev begravet i Sankt Bendts Kirke i Ringsted. I graven lagde man en blyplade, hvis indskrift priser ham som Sankt Knuds søn (Knud Lavard), der undertvang rügenboerne og kristnede dem. På bagsiden er der tilføjet, at han lod bygge

teglstensmuren på Danevirke, den såkaldte Valdemarsmur, og et tårn på Sprogø.

Kilde:

:www.graenseforeningen.dk

Valdemar kämpade 1154–57 om kronan med Knut Magnusson och Sven Grate. År 1157 delade de riket varvid Jylland tillföll Valdemar, men Sven lät strax efteråt mörda Knut och dödades själv i samband med ett slag mot Valdemar. Denne varnu ensam kung i riket. Han råkade snart i strid med ärkebiskop Eskil som krävde oberoende för kyrkan och denne tvingades, 1161 till flera års exil. Däremot fick Valdemar under hela sin regering helhjärtat stöd in- och utrikespolitiskt av Roskildebiskopen Absalon, som 1177 blev Eskils efterträdare på ärkestolen. Bl.a. angrep de i samverkan de hedniska venderna och intog 1169 Rügen -en början till den expansion längs Östersjöns sydkust som fullföljdes av Valdemars söner Knut Valdemarsson och Valdemar II "segraren".

Valdemar or Waldemar the Great of Denmark ruled from 1157. The Danish kingdom on the Baltic became an empire when in 1160 his army took Rugen and the Wendish fortress of Arcona. The pagan symbol - the four headed Svantevit was cut to pieces. Valdemar/Waldemar's advisor, Absalon, established at stronghold at the coastal village of Havn, later known as Kobenhavn, which became Cobehagen. Absalon became archbishop in Lund, where introduced tithing and celibacy by the clerics, which led to an insurrection. Absalon's protege', Saxo Grammaticus, wrote a Latin history of Denmark, which included the story of Hamlet, the Danish Prince.

Hertug av Slesvig 1150 - 1157. Konge av Danmark 1157 - 1182. Valdemar, som ble født 8 dager etter sin fars død, ble oppkalt etter sin mors farfar, Storfyrst Vladimir. I 1150 gikk han som voksen yngling i sin fetter kong Svends tjeneste og fikk av ham overdratt sin fars stilling som jarl (hertug) av Sønderjylland. I 1154 lot han seg utrope til konge sammen med Henrik Skaatelaars sønn Knud på Viborg Ting. Etter mange vanskeligheter og stridigheter ble han ved kong Svends fall 23.10.1157 enekonge i Danmark. Fra Snorre Sturlasson: Magnus Erlingssons saga: ?2. Erling Skakke gjorde seg i stand til å reise bort, han fikk tak i noen skip og hadde med seg Magnus og alle håndgangne menn som var der. De som var med på ferden, var Arne kongsmåg og Ingerid, mor til kong Inge, og de to sønnene hennes, og Jon Kutiza, sønn til Sigurd Stork, og Erlings huskarer og likeså de som hadde vært huskarer hos Gregorius; de hadde i alt 10 skip. De seilte sør til Danmark til Kong Valdemar og til Buriz Heinreksson, kong Inges bror (sammødre halvbror). Kong Valdemar var nær frende til kong Magnus. Ingelborg, kong Valdemars mor, og Malmfrid, mor til Kristin, som var Magnus's mor, var søstre og døtre til kong Harald [Mstislav I] øst i Gardarike, som var sønn til Valdemar [Vladimir] Jarisleivsson. Kong Valdemar tok godt imot dem, og han og Erling hadde ofte møter og rådlegning. Samtalene deres førte til den avtale at kong Valdemar skulle fra sitt rike gi kong Magnus all den hjelp som han kunne trenge til å legge under seg Norge og holde landet siden; men Valdemar skulle ha det riket i Norge som hans forfedre, Harald Gormsson og Svein Tjugeskjegg hadde hatt, hele Viken nord (vest) til Rygjabit. Denne avtalen ble fastslått ved eder. Siden laget Erling og hans menn seg til å fare bort fra Danmark, de seilte ut fra Vendelskage (i Vendsyssel).? I mitten af 1100-tallet var det i mange år regulær borgerkrig i Danmark. Tre slektninger, alle oldebarn til Svend II Estridsson, slåss om makten: Sven III Grathe - sønn til Erik II Emune og sønnesønn til Erik I Ejegod, Knud III - sønn til Magnus og sønnesønn til Niels I den Gamle og Valdemar I den Store - sønn til Knud Lavard og sønnesønn til Erik I Ejegod. Den eldste Danmarkshistorie - ?Roskildekrøniken?, sannsynligvis påbegynt av en kannik ved Roskilde Domkirke omkring 1138 - omtaler borgerkrigsårene fra 1146 til 1157 etter Erik III Lams død slik: ?Efter hans død samledes jyderne og valgte Knud, søn af kong Niels' søn Magnus. Men skåningerne valgte Svend, Erik Emunes søn, og satte ham til konge over sig. Deraf kom en langvarig kamp mellem Svend og Knud, i tolv år. For da Svend besteg tronen, forsvandt freden, oprør opstod, og borgerkrigen kaldte selv fredelige folk til kamp. I det tiende år samledes alle danske endelig, og idet de forhandlede om fred, valgte de to konger, Knud, som tidligere var valgt af jyderne, og Valdemar, søn af den hellige Knud, hertug og martyr. Fordrevet fra Danamrk flygtede Svend derimod Sachsen, til sin svigerfader hertugen af Sachsen, som han blev hos i næsten tre år, afsat fra tronen. Først i det tredie år fór han hjem til fædrelandet under foregivende af fred. Da samledes Svend, Knud og Valdemar til møde efter gensidigt at have stillet gidsler, og idet de på forstandige folks råd arbejdede for fred, stræbte de at standse striden i riget. Ved dette forlig finder frænderne da sammen: at hver af dem skulle råde frit over en trediedel af det delte rige. Og forrædierisk forbund og falsk fred blev indgået. For da de samledes i Roskilde, blev Knud og Konstantin, Knuds frænde, skammelig myrdet af Svend, den 9. august, men Valdemar undslap, hårdt såret. Han flygtede til Jylland og bad jyderne om hjælp. Svend, som fulgte efter ham og kæmpede med ham på Grathe hede, bukkede ynkeligt under, sådan som Gud ville det, og han fik det endeligt, som han havde gjort sig fortjent til ved sine rænker. Hans lig blev lagt i jorden i landsbyens kirke. Derefter blev den berømmelige Valdemar, søn af den hellige Knud hertug og martyr, kong Erik den Godes søn, ophøjet til tronen af alle Danmarks bedste mænd, og salvet til konge og iklædt purpuret og kronet med den største hæder og ærefuldt indsat i kongeværdigheden af ærkebiskop Eskil, i året 1157 efter Herrens kødvordelse. Han styrede ædelt det danske rige i 26 år.? Valdemar ble begravet i Ringsted kirke.

Valdemar I of Denmark From Wikipedia, the free encyclopedia Valdemar I of Denmark (1131-1182), also known as Valdemar the Great, was King of Denmark from 1157 until 1182. He was the son of Canute Lavard, a chivalrous and popular Danish prince, eldest son of Eric I of Denmark. His father was murdered days before his birth; his mother, Ingeborg, daughter of Mstislav of Kiev, named him after her grandfather, Vladimir Monomakh of Kiev. As one heir to the throne and with his rivals quickly gaining power, he was raised at the court of Asser Rig of Fjenneslev together with Asser's son Absalon, who would become his trusted friend and minister. When Valdemar was sixteen years old King Erik III abdicated and a civil war erupted. The pretenders to the throne were: Sweyn III Grathe, son of Eric II Emune; Canute (Knud V Magnussen), son of Prince Magnus who was son of King Niels; and Valdemar himself (he was holding Jutland, at least southern Jutland, as his possession). The civil war lasted the better part of ten years. In 1157 King Sweyn hosted a great banquet for Canute, Absalon and Valdemar. This banquet was designed to dispose Sweyn of all his rivals. King Canute was killed, but Absalon and Valdemar escaped. Valdemar returned to Jutland. Sweyn quickly launched an invasion, only to be defeated by Valdemar. He was killed during flight, supposedly by a group of peasants who stumbled upon him as he was fleeing the battlefield. Valdemar, having outlived all his rival pretenders, became sole King of Denmark. In 1158 Absalon was elected Bishop of Roskilde, and Valdemar made him his chief friend and advisor. He reorganized and rebuilt wartorn Denmark. At Absalon's instigation he declared war upon the Wends who inhabited Pomerania and the island of Rügen in the Baltic Sea. In 1168 the Wendish capital, Arkona, was taken, and the Wends became Christians and subject to Danish suzeranity. Danish influence reached into Pomerania. Valdemar's reign saw the rise of Denmark, which reached its zenith under his second son Valdemar. Valdemar I died in 1182 and was succeeded by his first son Canute VI. Valdemar married Sophia of Polacak, daughter of Rahvalod Barysavic, Duke of Duchy of Pólacak, and they had the following children: King Canute VI of Denmark (1163-1202) King Valdemar II of Denmark (1170-1241) Sophie, (1159 –1208), married to Siegfried III, Count of Orlamünde Margareta and Maria, a nuns at Roskilde Rixa/Richeza (died 1220), married to King Eric X of Sweden Helen (died 1233), married to William of Lüneburg Ingeborg (1175-1236), married to King Philip II of France Preceded by: Sweyn III King of Denmark 1157–1182 Succeeded by: Canute VI [edit] External links

Kilde: http://freepages.genealogy.rootsweb.com/~slekter/ Kalles også for Valdemar den 1. von Danmark.

Konge. Født 14.01.1131. Død 12.05.1182 i Vordingborg. Hertug av Slesvig 1150 - 1157. Konge av Danmark 1157 - 1182. Valdemar, som ble født 8 dager etter sin fars død, ble oppkalt etter sin mors farfar, Storfyrst Vladimir. I 1150 gikk han som voksen yngling i sin fetter kong Svends tjeneste og fikk av ham overdratt sin fars stilling som jarl (hertug) av Sønderjylland. I 1154 lot han seg utrope til konge sammen med Henrik Skaatelaars sønn Knud på Viborg Ting. Etter mange vanskeligheter og stridigheter ble han ved kong Svends fall 23.10.1157 enekonge i Danmark. Fra Snorre Sturlasson: Magnus Erlingssons saga: ?2. Erling Skakke gjorde seg i stand til å reise bort, han fikk tak i noen skip og hadde med seg Magnus og alle håndgangne menn som var der. De som var med på ferden, var Arne kongsmåg og Ingerid, mor til kong Inge, og de to sønnene hennes, og Jon Kutiza, sønn til Sigurd Stork, og Erlings huskarer og likeså de som hadde vært huskarer hos Gregorius; de hadde i alt 10 skip. De seilte sør til Danmark til Kong Valdemar og til Buriz Heinreksson, kong Ingesbror(sammødre halvbror). Kong Valdemar var nær frende til kong Magnus. Ingelborg, kong Valdemars mor, og Malmfrid, mor til Kristin, som var Magnus's mor, var søstre og døtre til kong Harald øst i Gardarike, som var sønn til Valdemar Jarisleivsson. Kong Valdemar tok godt imot dem, og han og Erling hadde ofte møter og rådlegning. Samtalene deres førte til den avtale at kong Valdemar skulle fra sitt rike gi kong Magnus all den hjelp som han kunne trengetil å legge under seg Norge og holde landet siden; men Valdemar skulle ha det riket i Norge som hans forfedre, Harald Gormsson og Svein Tjugeskjegg hadde hatt, hele Viken nord (vest) til Rygjabit. Denne avtalen ble fastslått ved eder. Sidenlaget Erling og hans menn seg til å fare bort fra Danmark, de seilte ut fra Vendelskage (i Vendsyssel).? Valdemar ble begravet i Ringsted kirke

<b>Valdemar I,</b> 1131-82, Konge, Søn af Knud Lavard (IX, 266) og Ingeborg, fødtes 8 Dage efter FaderensDrab 14. Jan. 1131; han blev opkaldt efter Moderens Farfader Storfyrst Vladimir. V. blev opdraget hos Asser Rig i Fjenneslevlille og var fra Barndomsaarene knyttet ved trofast Venskab til hans Sønner, den lidtældre Absalon (I, 70) og hans Broder Esbern (IV, 580); Gudsfrygt og Fædrelandskjærlighed var Rettesnoren for alt i det udmærkede Hjem. Betegnende for V.s ildfulde Sind er, at han og hans Fætter Svend Eriksen (XVII, 5), begge endnu ikke fuldvoxne, besluttede at overflytte Knud Lavards jordiske Levninger fra Graventil et Skrin, i det den dødes Hellighed stadig kundgjorde sig ved Mirakler, og de udførte deres Forsæt trods Ærkebiskop Eskils Indsigelse. Da Riget deltes mellem Svend og Knud (IX, 263), tog V. Tjeneste hos den første og gjordes af ham til Jarl i Slesvig; i Kampene mod Knud deltog V. med glimrende Tapperhed. Men Svends Upaalidelighed og Mangel paa Evne til at styre blev stadig V. mere klar; Knuds Venner fik en Trolovelse i Stand mellem V. og Knuds Halvsøster Sophie (XVI, 163), og da Svend lagde Baghold for V., traadte han helt over til Knud og blev dennes Medregent. Efter at ved V.s Mellemkomst et Forlig var kommet i Stand om en Tredeling af Riget, overfaldt Svend forræderisk ved en Sammenkomst hos Knud i Roskilde sine Medkonger, Knud dræbtes, V. blev saaret, men undslap i Mørket (9. Avg. 1157). Han holdt sig nogen Tid skjult i Skovene, indtil det lykkedes ham ved Esberns Hjælp i et rasende Stormvejr at naa til Jylland. I Slaget paa Gradehede 23. Okt. 1157 led Svend et afgjørende Nederlag og blev dræbt paa Flugten. V. viste den største Mildhed over for Modstanderne; kun to af Svends Mænd maatte paa Forlangende af Knuds Krigere lide Døden. Den første store Opgave, V. maatte forfølge, var at befri Danmark fra Vendernes Indfald og at rense Farvandene for disse Sørøvere. Under Tronstriden og al den indre Ufred i den foregaaende Menneskealder havde de vendiske Plyndrere haft frit Spil, mange Egne vare blevne aldeles blottede for Beboere, og alle Borgere i Landet vare skræmmede og hindrede i Udførelsen af deres Gjerning. Absalon, som 1158 blev valgt til Biskop i Roskilde, indsaa skarpere end V. ikke blot Opgavens Betydning, men ogsaa Maaden, hvorpaa den kunde udføres, og han blev ikke blot hans udholdende Hjælper, men en Foregangsmand i hele denne Krigsfærd. Opgaven syntes dog saa stor, at det mentes nødvendigt at slutte Forbund med Hertug Henrik Løve om Bekæmpelsen af Venderne, men Fordelene herved vare kun smaa, og snart havde V. og Absalon skræmmet Venderne fra at vise sig i de danske Farvande. Midtpunktet for det vendiske Hedenskab og Fribytterliv var imidlertid stadig Rygen, og Maalet maatte være at erobre denne Ø og tilintetgjøre dens berømte Helligdom Arkona. I Forening med Pomeranerne foretog V. et Togt der hen og indtog lykkelig Arkona; St. Viti Dag, 15. Juni 1169, holdt han sit Indtog i Borgen. Pave Alexander III lagde ved en Bulle Øen ind under Roskilde Bispedømme. I en Række senere Togter især til Landene ved Odermundingen lykkedes det V. at ave baade Vendere og Pomeranere. Ved at ordne Ledingvæsenet og ved at bygge Forsvarsværker drog han end videre Omsorg for Landets Forsvar; saaledes lod han foran Danevirke opføre en favntyk Mur af Teglsten, en halv Mil lang, og paa Sprogø rejste han et stærkt Taarn, omgivet af en Fæstningsmur. Da V. besteg Tronen, vare Rigets Forhold udad til saa usikre, at Kongen mente det nødvendigt paa Kejser Frederiks Opfordring at give ham Tilsagn om at hylde ham. Hjemkommen fra Italien havde Kejseren indvarslet en Rigsdag og et Kirkemøde ved Dole i Franche Comté (1162). Her skulde der dømmes i den store Kirkestrid mellem de to Paver Victor IV og Alexander III, der begge paastode, at de vare ret valgte, og begge havde store Partier rundt om i Landene. Kejseren anmodede V. om at komme til Stede, og uagtet Absalon og Esbern bestemt fraraadede det, drog han der ned. I kirkelig Henseende blev Mødet uden Betydning, da Alexanders Tilhængere ikke kom til Stede, men V., som hidtil havde sluttet sig til Pave Victor, uagtet Ærkebiskop Eskil havde taget Alexanders Parti, fik dog Øjet op for det farlige i en saadan Tilslutning til Kejseren. Den Hyldingsed, han maatte aflægge til Frederik I, havde derimod mindre Betydning, da den ikke paalagde ham Lenspligt. Ikke længe efter sin Hjemkomst ændrede V. sit kirkelige Standpunkt, og Eskil, der paa Grund af sin hidsige Holdning over for Kongen i Kirkestriden havde maattet forlade Landet, kunde atter vende tilbage. V. havde kort efter sin Tronbestigelse tilsagt den norske Høvding Erling Skakke Hjælp, imod at hans Søn Magnus, naar han vandt Norges Trone, afstod Vigen til V. Efter at Magnus var bleven kronet til Konge (1164), opfyldtes Løftet imidlertid ikke, hvorfor V. foretog to Togter til Norge (1165, 1168), dog uden stort Udbytte. Imidlertid var Ufreden højst trykkende for de norske, og Erling opnaaede ved et Besøg hos Valdemar i Randers 1170 en Fred, hvorefter Vigen tilfaldt Danmark, men Erling skulde have det i Len. I det samme Aar havde V. opnaaet, hvad han længe havde arbejdet for hos Kurien i Rom, at hans Fader Knud blev optaget mellem Helgenerne. Ved en stor Fest i Ringsted blev Dagen efter St. Hansdag 1170 den pavelige Bulle herom kundgjort og Knuds Ben nedlagte i et prægtigt Skrin. Umiddelbart derefter blev V.s 7aarige Søn Knud, der allerede for 5 Aar siden var bleven hyldet som Tronfølger af Landets Stormænd, salvet og kronet af Ærkebisp Eskil. V. arbejdede under hele sin Regering i nøjeste Forbund med Kirken. Den Strid, han en Tid havde med Ærkebisp Eskil, blev fuldt udsonet, og da Eskil fratraadte, havde han af Paven faaet Ret til at vælge sin Eftermand og valgte Absalon. Ved mange Privilegier og Begunstigelser støttede V. Kirker og Klostre, han grundede til Tak for sin Sejr over Svend det rigt udstyrede Vitskøl Kloster; til bedste for syge eller udtjente Krigere oprettede han det første danske Johanniterkloster i Antvorskov, og han gav store Gaver til Ringsted Kirke og til mange andre af Landets Kirker. Kong V.s Regeringstid formørkedes kun af faa Skygger, men der fandtes dog nogle. Saadanne vare de lige saa uforstandige, som ulykkelige Sammensværgelser, hvori Buris Henriksen (III, 260), Magnus, Erik Lams Søn (XI, 47), og Eskils Dattersønner Carl og Knud (IX, 271) gjorde sig skyldige; Carl blev dræbt i Kampen, de tre andre hensattes i livsvarigt Fængsel paa Søborg. I sin Behandling af disse Mænd viste V. snarest Langmodighed. Derimod kan man bebrejde V., at han var for haard og utilgivende under det Oprør, som Skaaningerne rejste 1180-81, da de fordreve de ikke-skaanske Embedsmænd og nægtede at betale Bispetiende og andre Afgifter. Saxo billiger ikke hans haarde Behandling af Urostifterne, og Svend Aagesen, som var Skaaningernes Ven og skrev umiddelbart efter Urolighederne, synes netop af denne Grund at dadle V. for, at han kunde være «mere grum mod sine egne» end Ret var. Svend berømmer ivrig Kongen som en ypperlig Kriger, skjøn af Udseende, skarpsynet og snildt dømmende, fint dannet og rettænkende, og i denne Dom ere alle samtidige enige. V.s Naturel var for saa vidt lykkeligt, som hans aabne Venlighed og fuldstændige Mangel paa Hovmod maatte vinde ham manges Hjærter og skræmmede ingen-, hans Tapperhed og hans Ædelmodighed over for Fjender maatte alle højagte. Men hvor ildfuld og raadsnar han end var, naar Faren var tilstede og Kampen nær, kunde han under rolige Forhold vise en Senhed i Beslutningen, som ikke var heldig; en vis Skyhed for at udtale sig lod ham tilbageholde Vredesudbrud, som vilde have været naturlige og i hvert Fald vilde have hindret, at et Nag arbejdede sig fast i hans Sind, saaledes som det ofte skete. Meget af, hvad V. havde kæmpet for, blev først hans Søns Vinding og «tilfaldt ham næsten uden Møje», siger Saxo. Og V., som al sin Tid havde kæmpet mod Jydernes Snæversyn, maatte endnu paa sit Dødsleje i Vordingborg se Flaaden opgive et Vendertog paa Grund af det jyske Mandskabs Vrangvilje. Hans Feber forværredes herved, og 12. Maj 1182 døde han. Bønderne ilede til for paa deres Skuldre at bære den udmærkede Konge, der havde været Fædrelandets Befrier og Fornyer, til hans sidste Hvilested; her, i Ringsted Kirke, læste Absalon dybt bevæget Sjælemessen over Kongen. V. havde med Sophie, som han havde ægtet umiddelbart før Gradehedeslaget, 2 Sønner, Knud (IX, 264) og Valdemar, og 6 Døtre, nemlig Sophie, der ægtede Sigfred af Orlamunde (XVI, 168), Richiza, den svenske Kong Eriks Hustru (XIV, 93), Ingeborg, gift med Philip August af Frankrig (VIII, 279), Helene, Vilhelm af Lyneborgs Hustru (VII, 288), og 2, der bleve Nonner. -- Før sit Ægteskab havde V. med en Elskerinde, Tove (XVII, 469), Sønnen Christoffer (III, 580). <i>Johannes C. H. R. Steenstrup.</i>

Valdemar I, Valdemar "den store", kung av Danmark 1157-1182. Född 14 januari 1131 som postum son till hertig Knut Lavard. Död 12 maj 1182 i Vordingborg, Danmark.Far Hertug af Sønderjylland Sankt Knud Lavard, f. 1096, Roskilde ,d. 07 Jan 1131, Haraldsted Skov, Ringsted Mor Ingeborg Haraldsdatter of Gardarike, d. Ber 1140 Gift ca 1116 Valdemar kämpade år 1154-1157 om kronan med Knut Magnusson och Sven Grate. År 1157 delade de riket varvid Jylland tillföll Valdemar. Men Sven lät strax efteråt mörda Knut och dödades själv i samband med ett slag mot Valdemar, som blev ensam kung iriket.Han råkade snart i strid med ärkebiskop Eskil som krävde oberoende för kyrkan och dennetvangs år 1161 till flera års exil. Däremot fick Valdemar under hela sin regering helhjärtat stöd in- och utrikespolitiskt av Roskildebiskopen Absalon Hvidesom år 1177 blev Eskils efterträdare på ärkestolen. Bl.a. angrep de i samverkan de hedniska venderna och intog år 1169 Rügen, en början till den expansion längs Östersjöns sydkust som fullföljdes av Valdemars söner Knut Valdemarsson och ValdemarII Sejr.Gift 23 oktober 1157 i Viborg, Danmark, med Sofia av Minsk.Barn:1. Knut IV, född 1163, kung av Danmark. 2. Valdemar II Sejr, född 1170-05-09, kung av Danmark. 3. Helena Valdemarsdotter av Danmark, gift 1202 med greve Wilhelm den fete av Lüneburg. 4. Rikissa av Danmark, gm svenskekungen Erik X Knutsson. 5. Sofia Valdemarsdotter av Danmark, gm Siegfried III av Orlamünde. 6. Margareta, nunna i Roskilde. 7. Marie, nunna i Roskilde. 8. Ingeborg av Danmark, fransk drottning, född cirka 1175, gift 1193 med FilipII August av Frankrike.

Kung av Danmark.

Konge over Jylland og Fyn fra 1154. Enekonge 1157 - 1182. Som konge fik han indsat vennen Absalon som biskop i 1158. Denne fik sat skik på hær og flåde, og anførte flere togter mod venderne sammen med kongen. Arkona på Rügen blev indtaget 1169. Kongen hyldede i 1161 den tyske kejser som sin lensherre, men udbyggede samtidig Dannevirke med Valdemarsmuren. 1165 - 70 forsøgte kongen at genvinde Norge. Absalon grundlægger byen Havn (København) i 1167. Det lille rigsvåben, med de 3 blå løver og de 9 røde hjerter, anvendes for første gang.. Wikipedia Valdemar den Store, søn af Knud Lavard og Ingeborg, dansk medkonge fra 1154 og enekonge fra 1157-1182. Valdemar, som blev født blot 8 dage efter at faderen, Knud Lavard, var blevet myrdet, voksede op hos Asser Rig sammen med dennes sønner Absalon og Esbern Snare. Under stridighederne om retten til tronen mellem Svend 3. Grathe og Knud 5., sluttede han sig til Svend, som i 1147 gjorde ham til hertug af Slesvig. I 1154 skiftede Valdemar over på Knuds side ogforlovede sig med hans halvsøster Sofie. Han blev konge i Jylland 1157 ved rigets deling mellem Svend, Knud og Valdemar og enekonge samme år, efter at Knud blev dræbt under det såkaldte "blodgilde i Roskilde". Det lykkedes Valdemar at undslippe, og efter at have samlet en hær slog han Svend på Grathe Hede og var nu enekonge. Valdemar opbyggede en stærk kongemagt og rettede flere slag mod venderne, støttet af vennen Absalon, som han i 1158 udnævnte til biskop i Roskilde. I 1159 samlede Valdemar en sjællandsk ledingsflåde og gennemførte et togt mod venderne. I de følgende år gennemførtes en række togter, der kulminerede med indtagelsen af Rügen i 1169. I den forbindelse omstyrtedes de kendte gudebilleder. Valdemar gik i gang med at sikre rigets grænse mod syd dels ved at opføreValdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved at bygge fæstningsanlæg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon byggede som bekendt en fæstning på en lille ø ud for handelspladsen Havn ved Øresund. Den europæiske magtkamp mellem paven og kejseren nåede Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spidsen støttede kongen, og ærkebiskop Eskil måtte drage i landflygtighed i Frankrig. Kronen og kirken forsonedes dog, og det markeredes med, at Valdemars fader, Knud Lavard, blev helgenkåret af pave Alexander III og gravsat i Skt Bendts Kirke i Ringsted. Samtidig fik Valdemar sin 7-årige søn, Knud (VI) kronet og salvet som medkonge for at sikre arvefølgen. I1177 trak Eskil sig tilbage, og Absalon udnævntes til ærkebiskop i Lund. Absalon indsatte flere venner på ledende poster, og i 1180 udbrød der åbent oprør, og Absalon måtte flygte. Valdemar og Absalon vendte tilbage i 1181 med enhær og nedkæmpede oprøret. Under Valdemars regeringstid skete der store forandringer i det danske samfund. Ledingspligten blev afløst af en ledingsskat, og frem for at skulle huse kongen, når han rejste rundt i landet, skulle bønderne nu betale en skat tilkongens ombudsmænd (hele apparatet med ombudsmænd blev udbygget og væsentlig forbedret under Valdemar 1. den Store). Kongen fik også flere indtægter i form af kongens overtagelse af ingenmandsland - hvad ingen ejer, ejer kongen. Valdemar tjente også godt på afgifter på sildemarkedet i Skåne. Valdemar døde den 12. maj i 1182. Hans lig blev af bønder båret til Ringsted Kirke, hvor han blev begravet. Han har med rette fortjent tilnavnet "den Store", og der skete store fremskridt for landet i hans regeringstid. Sammen medsin hustru Sofie fik han sønnerne Knud (6.) og Valdemar 2. Sejr foruden seks døtre.Wikipedia, den frie encyklopædi - Wikipedia http://da.wikipedia.org/wiki/Forside;quality_of-data

Comments